POSTtraumatisk stress

Jeg har vært på posten idag. Italiensk postvesen kan ikke anbefalles. Lokalet er propp fullt av folk, og de eldre damene (ja de er eldre) bak skranken jobber senere enn noen gang. Det er en jevn lyd av sukking. Damene bak skranken sukker sikkert fordi de må jobbe, alle folkene i kø sukker fordi damene bak skranken bruker tiden på å sukke og snakke med hverandre istede for å eksepdere kunder. Og nesten alle disse menneskene er der fordi betaling av regning over internett er noe italienere ikke vet hvordan de skal gjøre. Så derfor må jeg - som skal ha utført vanlige POSTtjenester vente. Og vente. Det er nemlig 4 stykker som betjener de som skal betale regninger, men bare ei som kan selge frimerker. Det er som sirup. Alt går sent. Og som om ikke frustrasjonen over trege eksepeditriser er nok, noen gamle mennesker sniker. Det er de gamle damene som sniker. Det finnes jo kølapper, men når de gamle damene ser at de er langt bak i køen går de bare rett bort til skranken. Mer sukking høres. Fordi alle vet at damene bak skranken ikke gir disse gamle snikerne er lekse om at de må vente i kø som alle andre. Det finnes jo stoler. Nei da, de ekspederer de. Prater litt ekstra om været og ønsker de en god dag. Frustrasjonen ligger tykt i rommet.

Noen må ta jobben med å utvikle dette landet. Internett er tross alt kommet for å bli!