Destinasjon: Firenze

Da er den en uke siden vi la ut på den lange og varme turen ned til Firenze, og det er vel på tide med en bloggoppdatering. Ganske så fullastet la Saaben i vei, klar for å vise seg fram på autobanen. Allerede på Horten-Moss ferja hadde vi vårt første uhell: GPS’en streika. Etter å ha tømt oss for det vi hadde av norske penger på grensa lå Sverige for våre føtter. Noen timer senere inntok vi Trelleborg, og prøvde å finne et sted å spise. Det viste seg å være vanskeligere enn forventet. Bortsett fra noen mildt sagt shabby kebab sjapper var det ingen ting som var åpent kl åtte på kvelden. Men heldigvis var det noen driftige folk på et vertshus som holdt åpent litt lenger for vår skyld - fine folk! Etter en runde med GPS fiksing (Mobilt brebånd, pc og Asgeir er fint å ha), kjørte vi om bord på ferja av tvilsomt fabrikat til Rostock. Mens mannen i familien sov godt hele natten lå kona og hørte etter mistenkelige lyder. Til min (Kjersti) store glede, og delvis også overraskelse kom vi over til kontinentet uten å gå ned med mann og mus.

Med Hafruen av Camilla Läckberg dundrende ut av høytalerne, suste vi gjennom Tyskland. Og Østerrike. I nord Italia tok vi kvelden på et veldig sjarmerende hotell. Deilig med en natt på landjorda. Så var det tid for sjarmøretappen - eller det vi trodde skulle vi sjarmøretappen. Gradestokken krøp sakte oppover jo lenge sør vi kom. 37 grader i bil uten air condition er ganske varmt. Og varmere skulle det bli. Det var ikke et helt ukjent fenomen, bilen hadde ”dauet” litt tidligere på turen også, men kun i et kort sekund. Men når vi skulle betale for oss på autostradaen for å kjøre av til Firenze var bilen lite villig til å flytte på seg. Men med litt rusing fikk Asgeir gliset i gang. Passe svette i toppen fortsatte den intense GPS navigeringen. Vi fikk kjørt noen kilometer nærmere byen før bilen satte i gang igjen med å ”daue”, og nå for annenhver meter. Plutselig sa det stopp: da stod vi i en sving og sperret en del trafikk. Vi fikk til slutt lirket bilen 2 meter til siden, slik at andre biler kom seg forbi. Etter å ha klødd seg litt i hodet noen minutter prøvde vi på nytt - bilen startet. I tilfelle problemet hadde noe å gjøre med at motoren var for varm satte vi for sikkerhets skyld på vifta i bilen på det varmeste og på fullt. Når gradestokken viser 37 er det unødvendig å fortelle at vi svettet oppover. Etter en meget interessant GPS rute, kom vi endelig fram. Klissvåte av svette møtte vi utleieren. Ei skikkelig hønemor! Men leiligheten er super, så litt kakling skal vi alltids takle.

Vi er altså vel fremme, klare til å starte vårt nye liv i Firenze.